Makt og avmakt - Industrien

Men det gikk i vasken etter at Statoilhydro, som vurderte å gå inn som investor, kom med korrupsjonsanklager og trakk seg ut. Nå er Biofuel konkurs, og det skyldes ifølge dem selv disse korrupsjonsanklagene. Hvem vil vel investere i et selskap med slike anklager hengende over seg?

Korrupsjon er en styggedom. Det er ikke noe underlig i at et statseid selskap holder seg til strenge etiske normer, og velger å holde seg unna når mistanker om slikt forekommer. I Statoilhydros tilfelle er det ekstra viktig, i og med at de selv har vært i søkelyset mer enn en gang før i forbindelse med korrupsjonsmistanker.

Men det gjelder å trå varsomt. Er du stor og mektig og kommer med anklager om korrupsjon, kan det få katastrofale konsekvenser, særlig for små og sårbare selskap som Biofuel. I dette tilfellet er mistankene rettet mot et medlem av styret i Biofuel-investoren Perennial, som også er svært langt unna å havne på Forbes topp 2000-liste. Begge firmaene er rammet av anklagene.

Problemet er at verken Biofuel eller Perennial har fått skikkelig anledning til å prøve å renvaske seg. Ifølge Biofuel-gründer Steinar Kolnes og styremedlem Trygve Refvem i Perennial, mannen som er utpekt som syndebukk, er Statoilhydro svært tilbakeholdne med å gi innsikt i saken.

Statoilhydro nekter også å kommentere saken utover et standardskriv. I skrivet påstår de at det er ut ifra en helhestvurdering, ikke på grunn av korrupsjonsanklagene at de ikke ville investere i Biofuel. Ja vel, men hvorfor nekter de da å kommentere påstanden om at korrupsjonsanklagene er uriktige, og hvorfor er det så viktig å skjerme mot innsyn i saksdokumentene? All hemmeligholdelse gir grobunn for mistanke om at noe er galt, det burde Statoilhydro ha lært seg for lenge siden.

Kanskje er anklagene riktige, kanskje ikke, men så lenge anklageren opptrer på den måten Statoilhydro gjør her, er det den anklagede som har den største troverdigheten.

Av Hugo Ryvik, ansvarlig redaktør, Prosess