Utgangspunktet må være at sykefraværet må og skal ned, av hensyn til den enkelte og av hensyn til samfunnet. Vi trenger rett og slett at så mange som mulig bidrar med det de kan i norsk arbeidsliv.

 

I virkeligheten er det ingen dramatikk rundt den utvikling vi ser, hva sykefraværet angår. SSB-forsker Roger Bjørnstad har helt rett når han til DN fredag 8. Januar sier at sykefraværsøkningen ”fullt ut kan forklares med utviklingen i norsk økonomi”.  

 

I 2009 opplevde vi både svineinfluensaen og en markant økning i arbeidsløsheten. Svineinfluensaen ble ikke så dramatisk som helsemyndighetene trodde. Men hver enkelt arbeidstaker fikk ”innvilget” rett til åtte dagers ekstra sykemelding, uten å oppsøke lege. Slikt har en effekt på fraværet. Det samme har økonomisk usikre tider.

 

 

IA-avtalen har virket. Avtalen ble inngått i 2001, men tilknyttede tiltak og virkemidler kom først på plass i løpet av 2002/2003. Dette var en periode med en underliggende økning i sykefraværet. Først mot slutten av 2003 kunne vi derfor se en reduksjon i fraværet på nasjonalt nivå, som en følge av de virkemidler som kom på plass i og med IA-avtalen.

 

Det gjennomsnittlige sykefraværet i 2003 var 8.2 prosent. Dette tallet bør brukes som referansepunkt for måling av senere effekter av IA-avtalens tiltak og virkemidler. I 2008 var det gjennomsnittlige sykefraværet 7.0 prosent, en reduksjon fra 2003 på 15 prosent. Reduksjonen i sykefraværet har vært størst i privat sektor. Industrien kan for eksempel vise til en reduksjon på 20 prosent, mens offentlig sektor oppnådde en reduksjon på cirka 9 prosent.

 

Analyser av perioden 2003-2008 viser at det særlig var langtidsfraværet som ble redusert, og at reduksjonen omfatter begge kjønn og alle aldersgrupper. Reduksjonen var størst i aldersgruppen 60-66 år, der sykefraværet gikk ned med hele 23 prosent.

 

 

Dette er betydningsfullt, for i perioden 2003-2008 økte den totale arbeidsstyrken med 9 prosent, mens aldersgruppen 60-64 år økte sin deltagelse i arbeidslivet med 40 prosent. ”Eldrebølgens” effekt på utviklingen av sykefraværet og på økningen i antall uføretrygdede er så langt blitt mangelfullt vurdert. Det vi ser, er at IA-tiltakene har hatt en særlig positiv effekt nettopp for denne aldersgruppen.

 

Uten IA-tiltakene ville sykefraværet og antall uføretrygdede ha økt betydelig som en effekt av ”eldrebølgen” alene. Dette er noe politikerne ikke i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg. Men i vurderingen av om IA har virket eller ei, bør dette ha en sentral plass.

 

IA-avtalen har frembrakt resultater og erfaringer som er unike både nasjonalt og internasjonalt, og som det er god grunn til å bygge videre på. Men vi kan alltid gjøre ting bedre. Det må være et mål at en forlenget avtale får på plass tiltak som gir ytterligere reduksjon av sykefraværet.

 

Ett eksempel på feil fokus er den krisemaksimering som nå finner sted rundt sykefraværet i bygg og anlegg. I 3. kvartal 2009 var fraværet i denne bransjen 8.1 prosent, en økning fra 6.8 prosent i samme kvartal for året før. Men ser man bransjens utvikling i et noe lengre perspektiv, så kan det konstateres at mens fraværet i 2003 var 8.9 prosent, så er det fem år senere redusert med 22 prosent til 6.9 prosent i 2008.