I en 400 kvadratmeter stor hall like ved Flesland flyplass glinser det i et virvar av rør, tanker og ventiler i rustfritt stål. Men det som synes å være kaos er planlagt i minste detalj. Her bygger Weyland AS Norges første pilotanlegg for produksjon av andre generasjon etanol fra tre, halm, bagasse og andre bioressurser som inneholder cellulose. Det avanserte lille prosessanlegget er snart startklart.

 

– Selve prosessanlegget startes opp ved årsskiftet, destilleringsanlegget i januar/februar, sier Knut Helland, direktør for forretningsutvikling i Weyland.

 

Det vil si at spriten vil strømme på Flesland om drøyt to måneder. Men det er ingen god ide å snike seg inn med bøtter og kanner for å tappe gratis rusdrikk. Helland forsikrer at spriten tilsettes stoff som gjør den udrikkelig. Da er det bedre å helle etanolen på biltanken og flise edru av gårde med grønn samvittighet.

 

 

Pilotfabrikken på Flesland får en kapasitet på 500-550 liter etanol per døgn. Til sammenligning har svenske Sekabs mye omtalte pilotanlegg for celluloseetanol i Örnsköldsvik en kapasitet på 300-400 liter per døgn. Weylands anlegg koster bare 30 millioner kroner å oppføre mens oppbygging og drift av ingeniørkontor har kostet rundt 12 millioner. Anlegget i Örnsköldsvik kostet 142 millioner svenske kroner, og 20 millioner kroner i året å drive.

 

I neste omgang planlegger Weyland å tilrettelegge for bygging av Norges og kanskje verdens første fullskalaanlegg, trolig på Hurum, som kan stå ferdig i 2013. Kapasiteten vil bli 30 millioner liter drivstoff i året, fremstilt av 100 000 tonn råstoff.

 

Helland vil nødig anslå prisen for å bygge en fabrikk i full skala, men tipper at det havner rundt 500 millioner kroner. Sekab har planer om å ha et fullskalaanlegg ferdig i Örnsköldsvik i 2014, men selskapets vedvarende økonomiske problemer kan velte planene..

 

 

Det smarte med Weyland-metoden er en patentert prosess som gjenvinner 98,5 prosent av sterksyren (to deler svovelsyre, en del fosforsyre, en del vann) som brukes til å løse opp cellulosen og hemicellulosen i råstoffet til gjærbart sukker. Kostnadene for syreforbruket kuttes dermed kraftig, en kostnad som ellers ville gjort prosessen ulønnsom.

 

Under prosjektering og bygging er det også gjennomført prosessforbedringer som reduserer energibruken med rundt 40 prosent. Disse forbedringene har gitt en merkostnad for anlegget på 8 prosent, anslår Helland. Det behøves en hel del energi i form av damp i slik produksjon. Pilotanlegget har et oljefyrt dampanlegg med en effekt på 550 kW, men bare en tredjepart av denne effekten er nødvendig i prosessen.

 

Helland mener at Weylands metode også kan kombineres med tradisjonell etanolproduksjon fra sukkerrør. Man kan da utnytte bagassen (halm fra sukkerrør), som i dag bare utnyttes delvis til brennstoff i dampkjeler.  

 

– Mye av det samme produksjonsutstyret kan benyttes, sier Helland. 

 

Rishalm er også velegnet som råstoff. Store mengder rishalm brennes på markene flere steder i verden med omfattende luftforurensing som følge.

 

 

Råvarene i Weyland-produksjonen kan være trevirke, treflis, bagasse fra sukkerrør, maishalm og maisstammer, rishalm, hvetehalm og annet avfall. 100 kilo råstoff gir rundt 30 liter drivstoff. Rivningsvirke gir noe dårligere utbytte, 22-25 liter per 100 kilo.

 

– Med trevirke som råvare blir produksjonskostnaden rundt 2,50 kroner per liter etanol, forteller Knut Helland. – På toppen av det kommer kapitalkostnadene, slik at totalkostnaden havner på 3,50 per liter.

 

Til sammenligning koster råolje i skrivende stund 2,64 kroner per liter. I tillegg kommer kostnadene med å raffinere råoljen til drivstoff. Direkte sammenlignbart er det imidlertid ikke, i og med at fossilt drivstoff har høyere energiinnhold enn bioetanol.

 

 

I oktober søkte Weyland AS Transnova-programmet om penger til en mulighetsstudie som skal se på etablering av en fullskalafabrikk på Hurum.

 

– Denne vil også inkludere en tredimensjonell modell av fabrikkanlegget. Utgangspunktet er et anlegg på Hurum, men studien utføres generisk, slik at anlegg kan bygges andre steder. Hvis vi får midler til forstudien, regner jeg med at vi høsten 2010 kan se om det er kommersielt grunnlag for å bygge et anlegg. I så fall må vi skaffe penger til å finansiere byggingen. Det vil ta et års tid. Deretter blir det en byggetid på rundt to år, forteller Helland.

 

Industriområdet på Hurum er valgt fordi det har dypvannskai, tilgang på kjølevann fra sjøen, og gode muligheter for råstofftilgang. Dessuten kan prosessvarme fra et søppelforbrenningsanlegg på stedet utnyttes i etanolanlegget. Denne dampen ble tidligere levert til Hurum Papirfabrikk, som nå er nedlagt.

 

– Da kan vi selge ligninpellets fra vårt anlegg til oppvarmingsformål, sier Helland.

Driften av en slik fullskalafabrikk kan gi 25 arbeidsplasser. I tillegg trengs det ti årsverk til vedlikeholdsoppgaver. Helland mener at anlegget kan bli lønnsomt med en etanolpris på rundt 60 eurocent per liter.

 

 

Grunnen til at Weyland vil produsere etanol i Norge er at selskapet vil høste erfaringer med teknologien i et område som lett kan nås for oppfølging og service.  Men det er utlandet som er hovedmarkedet.

 

Forretningsplanen er ikke å produsere etanol selv, men å selge ferdige produksjonsanlegg i samarbeid med en kontraktspartner. I tillegg skal kjerneteknologien og anleggstegninger selges til de som ønsker å bygge produksjonsanlegg selv.

– USA kan bli et stort marked for oss, mener Helland.

 

 

Weyland AS har hittil hentet inn 43 millioner kroner til å finansiere prosjektet. Pengene kommer fra private investorer, Forskningsrådets Renergi-program, Skattefunn, og Innovasjon Norge. Men det tok lang tid å få pengene på plass.

 

– De første midlene var det veldig tungt å få inn. Det løsnet først da Statoil etter fire år kom inn som interessent. Vi fikk en intensjonsavtale om 30 prosent finansiering fra Statoil i 2004. Det utløste en støtte fra Forskningsrådets Renergi-program på 5,4 millioner kroner over to år. I tillegg fikk vi midler fra Skattefunn, forteller Helland.

 

Fana Stein og Gjenvinning AS og investeringsselskapet Sarsia Seed AS ble interessert i prosjektet, og har gått inn med henholdsvis 7,5 og 8,8 millioner kroner.  Statoil har nå gitt 6 millioner kroner i støtte gjennom sitt LOOP-program for teknologiutvikling. Dette utløste en støtte fra Innovasjon Norge på 8,8 millioner. I det siste har Sparebanken Vest kommet inn med 4 millioner kroner.

Høyere avgifter på biodrivstoff påvirker ikke Weyland på lang sikt, i og med at det norske markedet er svært lite for selskapet.  – Men det er negativt for selskap som jobber med å fremstille grønn energi i Norge. Betingelsen for næringsutvikling i Norge bør være forutsigbare, og avgift på biodrivstoff oppleves som en selvmotsigelse i forhold til regjeringens rødgrønne profil, sier administrerende direktør Petter Bartz-Johannesen.